SILKESTOFF FRA OSEBERGGRAVEN Rekonstruert av Åse Eriksen-2015
Fragmenter av vakre mønstervevde silkestoff er funnet i Oseberggraven. De er skåret opp i smale remser og vikingkvinnene sydde dem på draktene sine som pynt, og sikkert også status. I graven var det rester av 15 ulike stoff, alle vevd i samitumteknikk. Stoffene er vevd på forskjellige steder i Persia for over 1200 år siden. Før silkestoffene kom hit, hadde de vært brukt i lange tider i Persia, først i silkedrakter for en overklasse, og etter mange omganger med gjenbruk ble de til sist delt opp i mindre biter og brukt til mange forskjellige måter. Som for eksempel pyntebånd på draktene til kvinnene som ble lagt i Oseberggraven. |
REKONSTRUKSJONEN
Fra 1912 til midten av 50-tallet gjorde tegneren Sofie Krafft, mange tegninger og akvareller av silkefragmentene fra funnet. Det var også hun som gjennom sin bok «Osebergmønstre», gjorde dem kjent for tekstilinteresserte i Norge. Ved å studere seks av fragmentene fra ett av stoffene, stoff 3, har det vært mulig å finne nesten hele mønsterrapporten. En vevefeil som finnes på tre av de seks fragmentene gjorde oppgaven lettere, og gav verdifull informasjon om tekniske detaljer og mulig størrelse på det stoffstykket. Rekonstruksjonen av stoffet er utført i en nordisk håndvevstol. |
SAMITUM
Samitum eller gruppen bindinger som har den internasjonale termen weft faced compound weave er en mønsterteknikk som ble oppfunnet i løpet av de første århundrene, etter inspirasjon fra eldre kinesiske silkestoff. Mange år før de i Egypt eller Persia kunne foredle silke ble bindingen brukt i mønstrede innredningstekstiler i ull eller lin. Bindingen har to renninger med forskjellige oppgaver, og minst to innslag veksler om å danne mønsteret. Selve ordet samitum er avledet av det greske ordet hexamitum som betyr 6 tråder. Noe også bindemønsterrapporten har, 6 tråder i renning og 6 tråder i innslag. |
VEVSTOLEN
Den viktigste oppgaven et veveredskap har er å holde renningen stram og i orden under arbeidet. |